Har det noen gang slått deg? Hvor "moteriktig" og politisk korrekt ordet "toleranse" er blitt? Nå er jo det langt fra det verste ordet man kan bruke ofte, men spørsmålet er hva vi fyller ordet med innholdsmessig. For hva vil det egentlig si å være tolerant? Og hvem er intolerant og hvem er egentlig tolerant?
For noen uker siden var jeg på en konferanse for blant annet kristne lærere. Det var en veldig bra opplevelse, og noe av det aller beste var flere meget gode forelesninger. Et av foredragene ble holdt av en meget dyktig lærer fra Ansgar Teologiske Seminar (høyskole) og handlet om nettopp toleransebegrepet.
Image: Idea go / FreeDigitalPhotos.net
Han snakket om "gammel" toleranse og "ny" toleranse. Den gamle toleransen, som man blant annet kan finne i Store Norske Leksikon, er definert slik av nettopp SNL: "toleranse - overbærenhet. Anerkjennelse av andres rett til å mene noe annet enn det man selv eller flertallet mener, og anerkjennelse av andres rett til å leve i samsvar med sine meninger." Det er både vel og bra og er en toleranseforståelse som vi nok har hatt ganske lenge. Dette er den "gamle" toleransen. Så hva med den "nye"?
Ifølge nevnte meget dyktige foreleser er denne definisjonen av toleranse ikke lenger "god nok" for mange i dag. I dag blir nemlig toleranse forstått som at i tillegg til at du skal godta at andre 1)mener noe annet enn deg og/eller flertallet, og 2)får lov av deg til å leve ut sin overbevisning, så må du også 3)gå god for at det synet du er uenig i er like sant/godt/rett som det synet du har. Dette er den "nye" toleransen. En toleranse vi har hatt mye av i Norge i de siste årene. Veldig mye.
Image: scottchan / FreeDigitalPhotos.net
Problemet med den nye toleransen er at den funker relativt dårlig intellektuelt sett. Hvis jeg f.eks. mener at 2+2=5, og du mener at 2+2=4, så går det fint med den gamle toleransen. Du respekterer at jeg har et annet syn enn deg, og jeg respekterer at du har et annet syn enn meg. Med den nye toleransen derimot, må du i tillegg gi meg rett i at mitt syn er like sant/godt/rett som ditt for ikke å såre følelsene mine, støte meg eller på andre måter bli oppfattet som "intolerant". Men disse to påstandene er jo ganske enkelt ikke like sanne! Men hvis du ikke går med på dette, at min påstand er like sann som din, kan jeg altså med rette kalle deg intolerant. Ut fra den "nye" definisjonen vel å merke.
Når f.eks. kristne f.eks. sier at sex før ekteskapet er galt blir vi kalt intolerante. Av dem som er fryktelig opptatt av å prate om "toleranse". Hva skjedde med at kristne skulle bli respektert for sine synspunkter selv om man er uenig? Slik som alle andre grupper? Hvis man kunne bruke den gamle toleransen hadde man respektert personen og vært saklig uenig med synspunktene. I dag funker det desverre i stor grad ikke slik lenger. Er man saklig uenig, og man sier at man mener at noe faktisk er galt, er man intolerant. (Jfr. "ny" definisjon).
Image: jscreationzs / FreeDigitalPhotos.net
Men samme hvor mye politikerene i Norge prøver omdefinerer virkeligheten og får media med seg i å spre "det politisk korrekte budskapet" er det fortsatt noe som er rett og galt. Om Stoltenberg skulle finne på å be norske lærere si at det ikke er forskjell på homofile og heterofile ekteskap, så er det fortsatt det. Om Regjeringen starter å mene at steiner faller oppover, og alle som mener noe annet er intolerante, så er naturen fortsatt uenig.
Selve eksistensen vår lærer oss at noen ting stemmer, noen ting er rett, mens andre ting stemmer ikke, noen ting er galt. Når skal vi slutte med å kalle alle som ikke er enige med oss for "intolerante" og i stedet begynne å respektere hverandre og være uenige på en saklig måte? Det lurer jeg på, her i lille, politisk korrekte Norge.